Jeg, en pyse

For meg er det ingen problem å innrømme at jeg er en pyse.

Vi skulle som sagt se dvd i går kveld. K. har mast i evigheter om at vi må se Fritt Vilt, sånn at vi snart kan se toeren på kino. Jeg har aldri engang vurdert å se den filmen, for jeg er ikke glad i skrekkfilm i det hele tatt. Da jeg var yngre, var jeg sjeleglad for at jeg var akkurat for ung til å se Twin Peaks på tv. Reklamen for det var mer enn nok. Da jeg blei litt eldre, kom X-files. Nabojenta, som tydeligvis var ganske mye tøffere enn meg, fikk overtalt meg til å se på episode etter episode. Men jeg var like redd hver eneste gang :) De siste årene har jeg rett og slett holdt meg unna skumle ting, med noen få unntak.

Helt til i går. K. lokket med både kakao (hvor blei den av?) og kaker, og han klarte til slutt å overtale meg. Jeg synes replikkene var til tider skikkelig dårlige (litt sånn som gammel, norsk film), men effektene var mer enn skumle nok. Jeg fikk med meg mye gåing i mørke ganger, ett drap, flere seanser fra kjelleren og et frosset lik utenfor døra. Da var det egentlig mer enn nok i min verden, og da K. foreslo å kanskje skru av, var det i grunn ikke noe å lure på.

Beklager, kjære deg, du må nok finne noen andre å se Fritt Vilt 2 med :)