Det kommer bare til et punkt der jeg blir veldig, veldig oppgitt og har lyst til å bare legge meg under dyna i senga og bli der for alltid - ihvertfall for ei lita stund.
Jo mer jeg lærer om kommunikasjon, jo mer oppgitt og frustrert blir jeg når kommunikasjon ikke virker. Organiseringsjobben jeg har for høgskolen, tapper mye energi. Det er kjempevanskelig å holde orden på en million mailer fra diverse hold (jeg er livredd for å gå glipp av noe og har nå tre bøker jeg skriver ting inn i), og ikke minst er det ikke bestandig like lett å ha cirka 15 studenter å forholde seg til. Jeg visste hvordan jobben var, men hadde allikevel ikke forestilt meg at det skulle bli så vanskelig å nå ut til folk og å holde orden til enhver tid. Når det er noen som ikke holder sin del av avtalen, kjenner jeg at jeg ikke skjønner hvorfor jeg skal holde min del - for eksempel. Jeg er kanskje streng og stiller høye krav - men jeg er streng mot alle, og kanskje mest mot meg sjøl. Jeg forventer mye av meg sjøl, derfor forventer jeg også mye av andre.
Det viktigste når en stor oppgave skal gjøres, er å bli enige om hvem som skal gjøre hva. Det viser seg ved flere tilfeller å være lettere sagt enn gjort. Når jeg blir tildelt en oppgave, tror jeg at jeg blir tildelt den oppgaven - og forsøker å gjøre det beste ut av det med en gang. Når jeg i ettertid finner ut at noen har gjort deler av det de sa var min oppgave, men ikke forteller meg det - da blir jeg frustrert. Hva er poenget med at to eller flere skal gjøre det samme? Ikke bare er det dumt for de menneskene, men det gjør gjerne at man virker uprofesjonelle overfor en tredjepart. Og det er ingen tjent med.
Sånne ting gjør meg oppgitt, men jeg blir kanskje mest oppgitt over at jeg lar det gå inn på meg. Problemet mitt er vel gjerne at jeg lett lar meg engasjere, og sikkert noen ganger burde vært flinkere til å holde kjeft. Nå er det engang sånn at det ikke er helt meg, da.
1 kommentar:
Aj aj! Spot on! Kjenner meg helt igjen i det der.
Legg inn en kommentar