Da jeg kom på jobb i går, holdt jeg opp døra for en kollega av meg. Han takket, og gikk inn. Vi skulle ta den samme heisen, og han spør: Hvilken etasje skal du til? Jeg svarer at jeg skal til tredje. Han ser på meg med et forbauset blikk - og sier at det skal jo han også. Så tar det enda to sekunder før han forstår at vi jobber på samme sted. Han beklager, og nevner det igjen seinere på dagen da han gjør et poeng ut av at han husker meg når han møter meg i trappa.
Da jeg gikk fra jobb i går (ti minutter for tidlig, jeg innrømmer det), gikk jeg forbi en annen kollega på gata. Jeg smilte og forsøkte å si hei, men ingen svar. I øyekroken så jeg at hun lurte veldig på hvem jeg var. I dag kom hun bort til meg og beklaget at hun ikke hadde hilst i går. Hun sa: Det er jo ikke så ofte jeg ser deg, så jeg kjente deg ikke igjen med en gang.
Er det virkelig så lett å glemme meg? :)
4 kommentarer:
Jeg er også den som husker. Som regel. :)
Jeg har alltid vært den som husker... som har ført til mange pussige situasjoner.
Men det som jeg synes er veldig merkelig i dette tilfellet, er at jeg jobber sammen med veldig få mennesker. På morgenmøtet er vi rundt 10-12 stykker, og begge som ikke kjente meg igjen sitter der hver dag. Altså sitter de rundt et bord sammen med meg i ti minutter hver dag, uten å kjenne meg igjen.
Litt skummelt.
Hmmm, det var noe mer forunderlig, ja! Det er ikke lov å være så distré! Godt de blei flaue og forklarte seg.
Ikke sant... det er ikke mange mennesker her, altså.
Men jeg lurer på om det er de som er distré, eller om det er jeg som virkelig er lett å glemme ;)
Legg inn en kommentar