Hvor mange ganger har ikke jeg sagt til meg sjøl at jeg skal si mer nei når folk spør meg om ting - og da tenker jeg først og fremst på jobb?
Jeg tar stadig på meg nye ting, som for eksempel dette med å veilede kinesiske studenter. Sikkert vel og bra, og forsåvidt nyttig for min egen del også. Men det var dette med å finne tid til det, da. Nå har jeg klart å skvise det inn i programmet så langt, men sliter de nærmeste to ukene. Gudskjelov skal de levere om et par uker, og jeg ser ikke mer til dem. Men i dag kom sjefen min og spurte meg om jeg ikke kunne være så snill å begynne å jobbe 100 prosent fra og med mandag. Eh, nettopp... i og med ny partisekretær, har det skjedd endel endringer i apparatet rundt. De trenger da noen, som i plutselig meg, til flere oppgaver her. Jeg klarte gudskjelov å si at hundre prosent nok var litt mye... så vi endte da opp med 80 prosent. Sånn helt plutselig. Min kjære samboer har da vært så flink å regne ut at jeg da har kun fire hele dager til å jobbe med den langt-fra-ferdige oppgaven min. I tillegg til helger og kvelder, selvfølgelig. Når jeg sitter her med en 11 siders oppgave som bør bli til 30, skjønner alle at jeg begynner å få problemer. Spesielt siden folk bare ikke svarer på undersøkelsen min. Torsdag begynner jeg å ringe dem, de unngår ikke meg, nei.
Jeg er selvfølgelig strålende fornøyd med å ha fått utvida ansvarsområde her, men skjønner ikke helt hvordan dette skal gå opp. Det gjør det vel, på et vis :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar