Identitetskrise

I det siste har jeg tenkt flere ganger på at jeg må endre på det som står om meg her på venstresiden på bloggen. Godterifastende deltidsarbeider passer ikke lenger – egentlig ingen av delene. Men det som passer minst, er at jeg er en relativt ivrig student.

De ni årene som har gått siden jeg flyttet hjemmefra, har jeg vært student i åtte av dem. Ett år på folkehøgskole, fire år på universitetet og tre år på høgskolen. Innimellom der har jeg jobbet ett år. Og det er der jeg er igjen nå, tilbake som arbeidstaker. Det er kanskje noe av det skumleste jeg har gjort på årevis. På papiret er dagen i dag den første jeg ikke er student. Og jeg innrømmer det – jeg sliter med en slags identitetskrise :) Det høres kanskje drøyt ut, men jeg kommer liksom ikke vekk fra det. Og endelig publiserer jeg teksten som har ligget i flere dager på maskinen min.

Jeg er flink til å være student. Det er noe jeg kan. Stort sett hvert år (hvis man da ser bort fra noe av tida på Blindern) har jeg sett fram til skolestart, kjøpt bøker med stor entusiasme og nytt tiden som jeg kunne bruke akkurat som jeg sjøl ville. I hvert fall sånn omtrent. I begynnelsen var jeg veldig pliktoppfyllende, gikk på alle forelesninger og gjorde det som blei forventa av meg. Etter hvert klarte jeg i større grad å luke ut det som var viktig, og jeg vil påstå jeg blei en ganske flink student. Jeg var ikke alltid like flink til å gjøre alle ting i tide – spesielt de første åra. Men jeg kom meg alltid i mål, og har helt greie resultater. De første årene som student var skumle, spesielt rundt eksamenstider. Man blei vant til det også, og i løpet av årene på høgskolen synes jeg de fleste eksamenene ikke var så skumle (kanskje spesielt fordi vi i løpet av tre år ikke hadde en eneste skoleeksamen :D). Det har ikke vært sånn som enkelte har trodd, at jeg har hatt eksamensangst hver gang. For noen er det tydeligvis vanskelig å forstå at man forandrer seg. Jeg har hatt relevante jobber ved siden av, og jo mer jeg har hatt å gjøre ved siden av skolen jo mer har jeg klart å prioritere skolearbeidet. Bare se på det siste året, jeg har aldri jobbet så mye og fått så gode karakterer. Jeg skjønner fortsatt ikke helt hvordan det skjedde.

Poenget mitt er altså; jeg er student – og det er det jeg kan.

Redselen for å ikke strekke til når jeg nå skal gjøre andre ting, er der hele tida. Det er noe jeg alltid har hatt i bakhodet, og er helt sikkert en av grunnene til at jeg fortsatte på Blindern den gangen jeg var så lei at jeg ikke orka å stå opp av senga, og iallfall ikke gå ut av den klaustrofobiske hybelen min. Men nå er det liksom ingen vei tilbake. Jeg har studert meg ferdig, og burde være klar for det som venter meg.

Problemet er bare at det er jeg ikke. Ikke sånn på ordentlig, liksom.

Jeg gjør så godt jeg kan hele tida, og folk rundt meg sier at jeg er flink. Det er sjelden jeg føler meg veldig flink. Noen ganger føles det bare som om jeg henger med, og at alle rundt meg hvert øyeblikk skal avsløre at jeg ikke kan det jeg holder på med i det hele tatt. Jeg er perfeksjonist, og har alltid vært mye flinkere til det jeg synes er gøy enn ting jeg har blitt tvunget til. Nå er jeg så heldig at jeg for øyeblikket har en jobb der jeg trives med stort sett alle oppgavene mine. Allikevel er jeg redd, en redsel som jeg jo innerst inne forstår er overdrevet.

Forrige uke måtte jeg kjøpe mitt første sporveiskort det står «voksen» på. Jeg er bare så ikke klar for dette her.

Voksen er skumle saker. Det samme er det å poste dette innlegget.