Jeg må le!

Endelig ble den mye omtalte Krekar-dokumentaren sendt på norsk tv. Og hvilken dokumentar! Det var, som det ble snakket mye om på Twitter, som tatt ut av en amerikansk tv-serie - som CSI eller 24. Med ufattelig amerikanske dramaturgiske grep klarte de å få Tøyen til å framstå som det verste nabolaget i verden, og jeg fikk nesten litt panikk her jeg sitter - kun noen få kilometer fra dette skumle strøket. Med en kameraføring og en lyssetting som ikke likner mye vist på norsk tv, fikk de gatene i Oslo til å virke skikkelig skumle. Nå tør jeg ikke gå på jobb i mårra, altså.

Men nok tøys. For dette er faktisk ganske alvorlig. Eller, det blir alvorlig dersom den norske befolkningen går på det tøvet som ble sendt på tv. En ting er helt sikkert, det finnes ikke en eneste politiker i Norge som ikke vil ha Krekar ut. Det er bare det at sånn som situasjonen er nå, er det ikke mulig. Det kan du blant annet lese Gahr Støre si noe om på Aps hjemmesider. Så lenge Norge ikke har noen garanti for at han ikke blir hengt med en gang han kommer til Irak, kan vi ikke sende han ut. Det fordi vi har tilsluttet oss menneskerettighetskonvensjonen. Så enkelt som det, i grunn. Da hjelper det ikke at amerikanske journalister og tidligere snikskyttere har klart å grave fram et dokument som de mener sikrer Krekars sikkerhet. Dokumentet kommer ikke fra myndighetene, og er dermed ikke troverdig. Er det ellers noe du lurer på angående saken, har UD en fint oversikt på sine sider.

Alt i alt må man bare le. Av virkemidlene som blir brukt, og de sjokkerte (selvfølgelig) ansiktene til de to Frp-erne som har blitt intervjuet i dokumentaren. Og ikke minst av den lange sekvensen der de skumle reporterne med solbriller fortalte om den omfattende jobben med å sette svarte ruter på bilen og hvor varmt det kan være å spane på folk (stakkars, de får jo ikke åpne vinduene engang). Hva med å ringe på døra til mannen, hvorfor gjorde dere ikke det før det gjensto noen minutter av dokumentaren?

Nei, makan til makkverk skal du leite lenge etter.