Beatles

"Jeg sitter i et sommerhus og det er høst. Den høyre hånden irriterer meg, stingene på kryss og tvers, og særlig pekefingeren. Den er krokete og skeiv som en klo. Jeg kan ikke la være å se på den. Den klamrer seg til kulepennen som tegner rød skrift. Det er en ualminnelig stygg finger. Det er synd jeg ikke er keivhendt, jeg ønsket en gang at jeg var det, keivhendt og spilte bassgitar. Men jeg kan skrive speilvendt med venstrehånden, akkurat som Leonardo da Vinci gjorde. Likevel skriver jeg med høyre og bærer over med den skamferte hånden og den frastøtende pekefingeren. Det lukter epler her inne, det stiger en sterk duft av epler fra det gamle bordet jeg sitter ved, midt i det mørke rommet. Det er kveld den første dag og jeg har bare tatt bort lemmene fra ett av vinduene. I karmen ligger det fullt av døde insekter, fluer, mygg, hveps, med tørre, tynne bein. Og eimen av frukt gjør meg litt bløt i hodet, det blanke hodet mitt slipper noe løs i meg, skygger danser langs veggene, i lyset fra månen som nå skinner inn i av det eneste vinduet og omgjør rommet til en gammedags diorama. Og liksom faren til Ola, barbereren på Solli, som alltid satte filmen feil vei i framviserapparatet når det var bursdag og vi fikk se tre Chaplin-filmer baklengs, slik snur jeg nå ryggen til og begir meg bakover. Og uten at jeg tenker meg om stanser rullen bak øynene mine ved ett bestemt bilde, jeg holder fast ved det noen sekunder, fryser, så gir jeg det bevegelse, for jeg er allmektig. Jeg gir det stemmer, lyder, lukter og lys. Jeg kan tydelig høre singelen som knaser under skoa der vi lusker over Vestkanttorget, jeg kan føle den yre svimmelheten etter et magadrag, og ennå kan jeg kjenne albuen til Ringo som treffer meg mjukt i siden, og vi stanser på rekke og rad alle fire, og John peker på en svart, blankpolert Mercedes som står parkert utenfor Naranja. Det var George som først sa noe. Han sa: - Den er din, Paul. Alle visste at jeg var spesialisten når det gjaldt Mercedeser. "

Jeg elsker Beatles. Og jeg snakker ikke om gruppa, men boka. Det er den boka jeg har lest definitivt flest ganger, jeg aner ikke hvor mange. Jeg har overtatt en pocket av mamma, og den er veldig sliten. Den har vært med både på interrail og til Russland. Det er vanskelig å beskrive hva som er så bra med den, men det er bare noe med stemningen. Jeg likte Bly også, til tross for at den er litt særere. Som så mange andre har jeg venta spent på ei tredje bok, og i går kom den endelig.


Jeg gleder meg utrolig mye til å begynne å lese den, og den skal definitivt få være med på tur i helga. Har lest noen anmeldelser, og ikke alle har vært like positive - men jeg gleder meg allikevel. Selv om de nå er "gamle" og ikke unge og kule. Det skal jeg vel stå over.

PS: Dette er mitt innlegg nummer 700 - hurra for meg!