På trikken henger det dikt. Noen skjønner jeg meg ikke på, mens andre igjen må jeg le litt av. Jeg synes egentlig det er litt hyggelig, at dikt blir publisert på denne måten.
Det er spesielt ett dikt som gjør at jeg stopper litt opp. Det er skrevet av 33 år gamle Kristian Bergquist, og er hentet fra en samling om det å miste et barn. Om tiden etterpå, om hvordan man kommer seg videre, og om hvordan man sørger.
"vi holder hverandre i hendene
vi våkner til lyden av små føtter i andre leiligheter
vi gir hverandre beskjedent avtrykk av leppene
til lyden av barnesanger
fra andre etasjer
ved siden av oss i sengen
som en slags romdrakt
ligger pysjen din"
Jeg synes det er så fint, selv om det er kjempetrist. Og med dette ønsker jeg dere alle (? ;D) sammen en riktig strålende helg!
1 kommentar:
Det var fint, men trist, huff!
Jeg liker også veldig godt at de henger opp dikt på t-banestasjonen, trikken o.l. Noen veldig fine og tankevekkende, noen rørendem noen uforståelige og noen morsomme. Siden jeg nesten ikke kjører kollektivt lenger, får jeg nesten ikke med meg de diktene lenger.
Heia Ruter!
Legg inn en kommentar