Tv-en min er gammel. Jeg fikk den av foreldra mine til jul for mange år siden, muligens da jeg gikk på videregående. Den kom ikke som en overraskelse, for bestemoren min (som ikke helt har skjønt det der med å ikke pakke opp gavene før på kvelden) spurte meg på formiddagen den julaftenen: likte du tv-en? Da skjønte jeg at jeg skulle få en tv.
Tv-en min er liten. Og jeg meiner bitteliten, så liten at dataskjermen min er større. Det merkes ekstra godt nå som veldig mange filmer blir sent i 16:9. Det har blitt lagt ned veto mot å se film på tv-en min, og jeg har ingen problemer med å forstå det. Allikevel er jeg glad i tv-en min. I løpet av mine mange hybelår hadde det ikke vært aktuelt med noe særlig større enn den jeg har. Tolv tommer er perfekt.
Tv-en min er bra. Men den har én stor feil. Den tar inn alle signaler i nærheten, noe som betyr at den lager "duturuduturu"-lyder stadig vekk. Jeg tror selvfølgelig at noen ringer eller sender melding til meg. Ofte er det det som skjer, men noen ganger er det kanskje naboen som får en melding. Da blir jeg gjerne skuffa, og da er jeg et lite øyeblikk ikke så glad i tv-en min lenger.
Men det går fort over.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar