Jeg, en snobb?

Det føles litt som om jeg skal skrive en dårlig tale eller noe, men jeg begynner denne posten med en definisjon.
En snobb er altså en person som legger overdreven vekt på sosial posisjon, rikdom, klær, fine vaner og liknende; forfengelig, narr, jålebukk.
Og så tenker jeg, er jeg en snobb?

Jeg liker å holde meg oppdatert på hva som skjer rundt i verden (noen vil kanskje si jeg er sykelig opptatt av å lese aviser- og av å finne skrivefeil i dem), og forstår ikke helt de som ikke har den samme interessen. Respekterer, ja. Forstår, nei. Javisst får jeg med meg masse uinteressant i samme slengen, men jeg vil foretrekke å vite både om at Britney Spears går på byen uten truser og at Hilary Clinton har offentliggjort sitt kandidatur for presidentvalget i USA enn ingen av delene - hvis det var valget jeg hadde.
Jeg leser Ny Tid og Morgenbladet - betyr det at jeg er en kultursnobb? (Det finnes adskillig verre alternativer også.)
Jeg liker ikke Pizza Grandiosa, og lager meg heller middag enn å spise kjøpepizza. Er det snobbete?
Jeg foretrekker en god diskusjon framfor å sitte på en fest å mimre om hva vi gjorde da vi var russ (selv om det såklart kan være gøy i visse sammenhenger). Det betyr ikke at jeg må diskutere hver gang jeg er i nærheten av andre mennesker.
Jeg har valgt å bruke flere hundre tusen på å utdanne meg, men mener dermed ikke at de som ikke gjør det samme er mindre verdt. Men når jeg da først har betalt alle disse pengene, og lært meg noe, er det da galt av meg å fortelle noen som spør hva jeg har studert? Hvorfor får mennesker uten universitetsutdannelse et rart ansiktsuttrykk når jeg forteller at jeg i det hele tatt har studert på et universitet - og om hvilke fag jeg har studert? Når jeg forteller at jeg av interesse studerte hva som gjør at folk tar sine politiske valg, eller at jeg av egen fri vilje timevis har pugget russiske gloser blir de om mulig enda rarere i ansiktene sine. Jeg forstår med en gang at det blir en naturlig kløft mellom oss. Men jeg meiner at det ikke er min feil. At jeg har studert, betyr ikke at jeg ikke vil snakke med dem som ikke har det. Det er de som trekker seg unna.
Jeg liker fra tid til annen å se for eksempel europeisk film på kino. Jeg elsker Amelie for alt i hele verden, og likte godt både russiske og tyske (og andre) filmer vi så på filmfestivalen i Tromsø. Betyr det at jeg er snobbete, bare fordi jeg på død og liv ikke må se Hollywoodfilm på kino hver gang?

Kanskje ingenting av dette har noe med verken sosial posisjon, rikdom, klær, fine vaner å gjøre, eller det betyr at jeg er en forfengelig, jålete narr. Kanskje jeg er helt på jordet. Men er det sånn at jeg også tilhører den generasjonen som stiller umulige krav til selv om hva de skal oppnå når de blir voksne? Er det derfor vi år etter år studerer og forsøker å passe inn sammen med de andre som går som intellektuelle? (Intellektuell er et utrolig teit ord i grunn.) Vi ser på de samme tingene på tv, vi hører på den samme musikken og diskuterer fag på kafe. Gjør dette oss snobbete i forhold til dem som har valgt å ikke utdanne seg?

...og hvis noen tror filmanalysen av Reprise og det siste døgns samtaler har gått rett til hodet på meg, så stemmer det!