Neida, jeg er nesten ikke sliten etter å ha slept meg ut av senga klokka åtte i dag tidlig, spesielt ikke siden de siste døgnene stort sett ikke har bestått av soving i det hele tatt... Gudskjelov skal jeg bare jobbe denne uka- så er jeg forsåvidt arbeidsledig (men neida, kommer tilbake til det).
Veldig rart å ikke ha oppdatert bloggen i det siste, det betyr jo også at jeg jo har en del å si. Sånn egentlig. Vel, la meg starte med bursdagen min for over en uke siden. Til tross for at jeg måtte lage mat og kake og det hele (ikke gøy å være voksen da, nei) var det en fin bursdag med overraskende mange folk, var vel hele 15 stykker hvis jeg ikke husker feil. Det ble en lang dag, så en planlagt Oscar-tur måtte utgå til fordel for pakking til ferietur. Jaja.
Reiste til Molde forrige søndag. Biltur er jo alltid like stas (eller), men vi kom oss da fram til slutt. Ble litt overrasket over den skrøpelige standarden på vår Molde-bolig, men etter flere innkjøp (bla brødkniv, kjele, kaffetrakter og stereoanlegg) ble det da helt okei der. Det er ingenting som å tilbringe en hel uke på en skumgummimadrass på et soverom sammen med tre gutter ;-)
Jobbinga vår begynte allerede på mandagen, som store skumle (gule) security-vakter på Jazzintro på Kulturhuset. Det var hyggelig å se igjen mange kjente ansikter fra i fjor :-)
Fire jazzband hadde kommet til finalen i en konkurranse (men husker ikke alle navnene). Vinneren ble kåret av en jury, og gode, gamle Åse Kleveland fikk æren av å annonsere vinneren- som forøvrig var bergenske (?) Puma. De så godt fornøyde ut, og det var vi også- for da var det på tide å ta festivalens første øl. (Det ble ikke den siste, for å si det sånn).
Tirsdag jobbet vi ikke, og fikk endelig sust litt rundt i byen for å se på noe av det som foregikk. Det er mange år siden jeg har vært i Molde når det ikke er festival, men jeg innbiller meg at det er en ganske annen by denne jazzuka. Koselig er det vel lell, tenker jeg. Vi prøvde å komme oss inn på Joshua Redman og Trondheim jazzorkester, men det var så stappfullt at det gikk veldig dårlig. Dermed benyttet jeg meg for første og siste gang av pressekortet mitt. Litt sleipt kanskje, men det var en super konsert, da! Dagen gikk ellers med til div innkjøp, og kokke-Anders (the head cock, hihi) disket opp med en skikkelig kjøttkakemiddag, desverre uten tyttebær, til tross for flere desperate forsøk. Til oppslysning: det er fullt mulig å spise kjøttkaker og drikke øl til. Det ble en real hagefest før vi tuslet til Hot Hat, der en Tormod hadde gått på folkehøgskole med spilte i Cloudberrys. Det var festivalens første positive overraskelse for min del (ikke det at jeg hadde forventet at det skulle være dårlig, altså). Spesielt imponert var jeg over jente-vokalisten som hadde full kontroll. Hun var forøvrig en av svært, svært få jenter vi så på jazz-scena. Kom igjen, jenter! Min hukommelse er ikke helt hundre, så hvor kvelden fortsatte kan jeg ikke komme på i farta... Skal ikke se bort fra at den endte med et dypt innhogg i våre innkjøpte ølkasser.
Onsdag var det nok en jobbedag, men aller først fikk vi med oss Sting på Romsdalsmuseet. Vi var ikke aleine, for å si det sånn. Jeg har ikke vært på museet så mange ganger, men jeg har aldri sett det så fullstappet som da. Var visstnok over 10.000 mennesker der.
Jeg hadde da presseakkreditert meg for festivalen, og kunne ta bilder av Sting. Men det var mer pes enn det var moro. Makan til opplegg. Først måtte jeg underskrive en luguber kontrakt på engelsk, der managementet til Sting hadde satt opp en rekke betingelser for bruken av bildene. Dette førte til at flere medier boikottet konserten, blant annet NRK, VG og NTB. På selve konserten ble pressefolkene behandlet som en gjeng sauer- og alt du gjorde blei brukt mot deg. Jeg hadde ødelagt min sånn greie til å ha rundt halsen (og i den andre hadde jeg funksjonærbeviset som jeg helst ikke ville vise fram til dem) og holdt på å bli kastet ut av en lite hyggelig fyr. "Jeg kaster deg på hue og ræva ut hvis du for svarte ikke har presseakkrediteringen rundt halsen din!", utbrøt denne svært lite hyggelige mannen. Kunne han ikke bare sagt "du er nødt til å ha akkrediteringen din rundt halsen" eller liknende? Tror ikke det hadde vært noe vanskeligere. De stakkars utskremte fra Romsdals Budstikke (som jo vitterlig er festivalens lokalavis på mange måter) holdt nesten også på å bli kasta ut for å ta bilder inne på området før konserten begynte. Da Sting endelig nærmet seg scenen toget vi ned og stilte oss sånn cirka tre centimeter fra de største høyttalerne jeg har sett. Selvfølgelig hadde jeg klart å rote bort øreproppene mine, så jeg blei jo nesten helt døv. Rundt scena var det rimelig trangt om plassen, men fotografene oppførte seg nokså sivilsert faktisk (vært med på verre). Da jeg skulle gå inn for å høre på resten av konserten måtte jeg såklart levere fra meg kameraet... for et styr. Men det blei da endel gode bilder i alle fall. Vi fikk ikke med oss hele konserten (gjorde egentlig ingenting, Sting er ikke helt min greie), for vi måtte ned på Kulturhuset å jobbe. Jeg endte nok en gang opp i billettluka, noe som er ganske stressende. Men alle kom seg da inn (eller i alle fall nesten alle), men det var helt stapp fullt. Folk blei ganske grinete da de oppdaget at det ikke var sitteplasser igjen, og noen fikk pengene sine tilbake. Alltid hyggelig med litt halvsure mennesker ;-) Den første konserten var med Stian Carstensen (trekkspill) og Stefano Bollani (piano). Jeg fikk ikke med meg mer enn den siste halvtimen, men det var virkelig hysterisk morsomt- og veldig bra. De avsluttet med Laschia chio pianga (jeg veit det ikke skrives sånn, men alle skjønner hvem jeg meiner), med en overraskende kjent solist på slutten. Litt ryddig skulle til før scena blei klar for Bugge Wesseltoft og Joshua Redman- new conseption of jazz. På denne konserten kunne flere kjendiser spottes, men salen (som i utgangspunktet var ganske full) tømte seg raskt da de oppdaget hva slags musikk det var. Hørte ikke så mye selv, men det tok seg visst litt opp på slutten. Jeg tilbrakte en del tid ved artistinngangen- der det skjedde svært lite. Siden dette var vår siste jobbedag ble den fulgt med den obligatoriske drikke-masse-øl-på-huset-sammen-med-de-du-har-jobbet-med-fest. Alltid like bra :-)
Torsdag nøyt vi første dag i frihet (hehe), med ganske mye søvn siden klokka vel blei over seks før vi la oss onsdag. Så vidt jeg husker blei det enda litt mer shopping, øl på brygga og noen øl i hagen før vi prøvde oss på konsert med Trio beyond. Det var helt greit, men ganske kjedelig, flatt og søvndyssende i lengden. Derfor suste vi opp til skybaren i 15.etasje på Seilet og tilbrakte en stund med god drikke og fantastisk utsikt. Nok en gang ble hagen brukt til fest med grillmat og ja- ikke overraskende- øl. Vi tuslet etter hvert opp til Kulturhuset for å få med oss Wibutee, men det var vel så som så. Det er allikevel veldig greit å befinne seg på Kulturhuset, siden vi kjenner mange og får øl-rabatt. Det blei en lang kveld også torsdag, med øl etter stengetid sammen med husfolket. Jeg kom litt i klinsj med en DJ-kamerat, noe som endte med at jeg tilfeldigvis sølte øl ut over hele han. Da var det på tide å gå hjem for min del, for å si det sånn. Utrolig festlig å høre på vår vaktleder, Marit, med hennes tolkning av DJ-kameratens oppførsel. "Du er en gås! Du er en parasitt! Du har ingen betydning her på jorden!". Hun husker ikke det så veldig godt... eh, vel.
Fredagen ble det mye soving (det begynner å bli langt ut i festvalen), men vi fikk da med oss litt musikk også. Først var det Brazz brothers som hadde fått med seg marilyn mazur's percussion paradise. Vi ventet en halvtime utenfor døra før vi kom inn (og jeg sneik meg ikke inn med pressekortet heller!), men veit ikke om det var verdt det... Et bestillingsverk skrevet til Stiklestadspelet var bare ikke så festlig, og i det minste kan de holde seg vekke fra å synge. Det var ikke bra! Nok en gang fant vi veien opp til skybaren, før vi fikk somla oss ut på Egon for å spise litt mat. Etter en kaffe i pianobaren på Alexandra var vi nok en gang på Kulturhuset. Det skulle bli veldig bra, sa alle, men det aldrende punkrockbandet Leatherface var kanskje ikke akkurat det. Bra, altså. Det hadde nok ikke skadet med en lydprøve i alle fall. Men, øl blei det da allikevel, men det blei ikke en så sein dag som tidligere.
Lørdag ble det nok en sein start, men folk fikk med seg både shopping, is-spising (ikke økologisk), bading, sandvolleyballspillling og ikke minst fajitas-spising før vi peste oss oppover bakkene til Romsdalsmuseet for å få med oss Kings of convenience og Elvira Nikolaisen. Jeg likte Kings best, helt klart. Det var utrolig varmt, så det blei en skikkelig deilig dag på et pledd på grasbakken. Veien gikk så hjem igjen for å drikke opp de siste ølene før vi gikk på konsert med Shuffle Demons. De var kanksje ikke verdens beste band, men fy søren så moro det var allikevel. De skapte et utrolig bra liv, og det å få med seg cirka 100 publikummere ut på gaten og inn igjen i konsertlokalet står det respekt av. Vi var alle supersvette og slitne etter konserten, men jeg klarte allikevel å overtale Anders N og Tormod til være med en liten tur på kulturhuset. Etter litt hjelp med opprydding kom "belønningen"- øl på huset. Lenge siden jeg har sett så mange øl på en gang. Problemet var gjerne at både Anders og Tormod i utgangspunktet skulle kjøre ganske tidlig hjem dagen etter. Eh, det utgikk... Vi møtte Per Anders, Nils Anders og Marte i døra sånn mellom halv sju og sju. De på vei hjem til Hadeland, vi hjem fra fest.
Etter hele to og en halv times søvn var det bare å sprette (?) opp av senga (eller madrassen) for å pakke sammen, vaske og reise. Det gikk ikke akkurat så fort som vi hadde tenkt, men alle gjorde da sitt til at vi kunne reise fra Molde sånn mellom tolv og ett en gang. Bilturen begynte ikke så veldig bra, når Camilla måtte spy etter noen mil. Dette førte til en lang rekke spyhistorier på vei hjem, et under at ikke flere måtte ut for å gjøre det samme...
Jeg var hjemme rundt ti, så vi brukte god tid... måtte jo stoppe litt, da. Jeg suste litt rundt, laget mat og leste aviser, før jeg endelig fikk lagt meg. Alt for seint, selvfølgelig. Og nå er jeg opptatt med å komme tilbake til jobb-modus etter ei ferieuke. Det er ikke så greit. Men nå er det gudskjelov bare denne uka igjen. Jeg liker jobben min jeg, altså, det er bare det at når jeg veit at det er så få dager igjen, og du ser enden på det, er det litt vanskelig å engasjere seg. Men jeg må jo det, da. Så da skal jeg prøve det nå, jeg!
5 kommentarer:
Synd du ikke fikk med deg en kjempekonsert av Sting! Av 18 låter var hele 9 fra Police-tiden. Til tross for at jeg ikke er noen stor fan av Sting og hadde lave forventninger før konsertstart, var jeg lykkelig både under konserten og etter!
Prøv hardere neste gang!
Legg inn en kommentar