Hjem, kjære hjem

Jeg har hatt det utrolig bra den siste uka, men det er allikevel noe eget med å komme hjem, altså! Bare den følelsen av å komme inn døra i leiligheten er nesten verdt å være borte lenge for :)

I løpet av fem dager i Tromsø (egentlig fire, siden det ikke blei en eneste film på søndag) har jeg da fått med meg hele tretten filmer. I alle fall visninger- og et par av de har jo da vært av kortfilmer, noe som betyr at strengt tatt kan jeg ha fått med meg over tjue filmer. Det er kanskje så mange som jeg har sett på kino de siste to årene eller noe. Jada. Jeg hadde billetter til enda flere, men av diverse årsaker gikk noen av visningene uten meg.

Jeg kom til Tromsø onsdag formiddag, og trøtte meg skulle da prøve å få med meg We were never here som min første film. Dette var en tysk dokumentar om bandet MUTTER, et band som ifølge presentasjonen faller utenfor alle former for kategorisering. Siden jeg hadde sovet veldig lite og reist langt, og siden filmen ikke engasjerte meg veldig (bortsett fra at jeg likte musikken) må jeg bare jeg innrømme at jeg sov litt innimellom, ja. Ingen veldig god start. Videre gikk turen til WWW: What a wonderful world, en fransk-marokkansk film med utrolig mange flotte bilder. I denne ny-film noiren leker regissøren med visuelle virkemidler. Filmen har innslag av fantasi og dansenummer, og balanserer mellom humor og alvor, sies det i presentasjonen. Jeg likte denne veldig godt, til tross for noen svakheter. Hadde tenkt å se en film seinere på dagen også, men siden ryktet gikk om at den var ganske dårlig, blei det heller noen øl på hotellet.

Så torsdag, en av de virkelig tette filmdagene. Begynte med en privat visning av den norske filmen Vinterland, der regissør Hisham Zaman var til stede og svarte på spørsmålene våre. Dette var også filmfestivalens åpningsfilm, og jeg anbefaler alle å få den med seg på kino! Den har en noe uvanlig lengde, kun 52 minutter, men er rett og slett veldig flott. Historien er som følger: Renas har flyttet til det kalde nord og fått seg både oppholdstillatelse og jobb. Han trives med det, men savner noen å dele livet med. Han henter hjelp der det er mest naturlig: hos foreldrene hjemme i Nord-Irak. De finner en flott kandidat- unge, vakre Fermesk. Men utfordringen ligger i at de ikke har møtt hverandre før de blir gift. Spenningen og forhåpningene er store når hun kommer til Norge. Vil hun klare å leve opp til hans forventninger? Og vil han klare å leve opp til hennes? Filmen er spilt inn på Filmcamp i Målselv utenfor Tromsø, og har mange av de typiske norske landskapsbildene, men i denne filmen blir det brukt på en humoristisk måte. Og mange artige detaljer. Anbefales! En liten pause etter det, så satte en maraton i gang. Begynte med tyske Requiem, som handler om Michaela, datter av strengt religiøse foreldre, som mot sine foreldres ønsker og til tross for sine epilepsianfall, flytter hjemmefra for å få seg en utdannelse. For henne blir dette et overveldende møte med en verden hun ikke har møt før, og det blir også hennes første møte med kjærligheten. Men det hele kan virke som det blir litt for mye for henne, og hun slites mellom sine lengsler etter et normalt liv, og sin oppvekst og sin religions oppfattelse av synd. Filmen tar opp temaet eksorsisme, som det også i dag undervises om i den katolske kirke. Jeg trodde denne filmen skulle være skikkelig slitsom, med djevelutdrivelse og det hele. Det var en mye mer stillferdig film, og Sandra Hüller gjorde virkelig en veldig god jobb som Michaela. Jeg likte denne filmen.

Videre til argentiske Aura, som forteller historien om en innadvent taxidermist (altså dyreutstopper) med fotografisk hukommelse. Han har epilepsi, og filmens tittel refererer til en tilstand før et epileptisk anfall. Det beskrives som et øyeblikk av forvirring og opplysning, der tiden står stille, men hvor det ikke er noen vei tilbake. Han er besatt på tanken på å begå den perfekte forbrytelse, noe han brått får muligheten til å realisere. Her skjedde det ekstremt lite fra begynnelsen av, vi skulle se en nesten tre timer lang film etterpå, og det var ekstremt varmt og tett luft i den lille kinosalen. En kombinasjon av dette gjorde at jeg faktisk gikk fra denne filmen. Jeg sovnet først- så gikk jeg. Og angrer ikke. Tuslet litt rundt, og følte meg opplagt før den neste filmen, som var nok en tysk film- nemlig Den frie vilje. I programmet ble det advart mot denne filmen. ”Vær advart: Dette er garantert festivalens vanskeligste film. Det er flere eksplisitte scener av både seksuell og voldelig art.” Filmen begynner med en brutal voldtekt, og gjerningsmannen dømmes til psykiatrisk behandling. Filmen følger hans forsøk på å rehabilitere seg, via forholdet han etablerer til en kvinne når han slipper ut. Det er et eksistensielt drama som tar opp spørsmål om fri vilje, etikk, ansvar og muligheten for å endre seg. Filmet i en dokumentarisk tradisjon, uten at det er en dokumentar, er filmen et knyttneveslag av de sjeldne. Den er naken og ærlig som få andre har tort å være, og viser fram sider av menneskenaturen som mange av oss ikke ønsker å forholde oss til står det i programmet. Og det var virkelig sant. Svært detaljerte scener har brent seg inn på min netthinne i alle fall. Til tross for noen ubehagelige scener, var dette en veldig god film. Etter dette fant jeg igjen Erik på et brunt sted, (utrolig koselig å se han igjen, flere måneder siden sist) og endte på skrive-nachspill på hotellrommet han delte med Håkon og Pål.

For den som trodde jeg så mange filmer torsdag; fredag blei det enda flere visninger på meg. Dagen begynte tidlig (i grunn alt for tidlig) med den russiske Relations. Etter kun få timers søvn, og med en ufattelig dårlig teksting (lyse bilder med gul tekst er ikke lett å lese!) var det ikke lett å la seg rive med av denne filmen. En ganske standard historie- Ilija og Nina er gift på hver sin kant, men møtes helt tilfeldig og blir forelsket. Filmen var helt på det jevne, man ventet hele tiden på at noe skulle skje, og det gjorde det ikke. Midt på treet. Videre bar det til Hålogaland teater og ett av festivalens høydepunkt for min del. Har aldri sett en så syk film som Black Sheep. Virkelig. Historien er som følger: Angus Olsfield er den ikke spesielt hyggelige eieren av Oldfield Ranch. Han har en stor flokk med sauer og en ide om at genmanipulering umulig kan være av det onde- så lenge han tjener penger på det. Uheldigvis går noe fryktelig galt og sauene går fra å være brekende, gressetende dyr til å bli brekende menneskeetende dyr. Og menneskene som blir bitt av sauene går fra å være mennesker til å bli sause-zombier. Dere skjønner at dette ikke er det mest høytidelige som noen gang er laget :) Men spesialeffektene er laget av de samme folka som i Ringenes Herre, og er veldig, veldig bra. Anbefales for de som vil ha seg en god latter, anbefales ikke for dem som ikke har sans for splatter og innvoller på feil sted. Rakk god, hjemmelaget mat (tusen takk!) før neste film, som var tsjekkiske Restart. En noe rotete historie dette her, hvor ei jente skal lure kjæresten sin på 1.april med en spøk som går for langt. Utrolig mye flotte bilder og ikke minst klipping (nominert til klippepris), og jeg likte filmen virkelig godt helt til spøken som ikke var sann blei det... Men allikevel en god film, altså, og var befriende å endelig se en film med tempo etter maaange filmer med flotte bilder, men ingen framdrift. Så tusla vi videre til kortfilmvisning på Driv. Her fikk vi med oss Mr. Mustache (ved en feiltakelse), dokumentar om menn med bart. Artig, lite innslag. Så The wind whispers there is someone behind the tundra, en samisk kortfilm. Veldig spesiell og kunstnerisk, jeg skjønte den ikke helt. Deretter Älskade blomma, svensk, som ikke var så bra. Mentor var neste, nok en svensk kortfilm. Den var helt grei. Så Tommy, som faktisk vant en pris på festivalen (husker ikke helt hvem). Med Bjørn Sundqvist og Anders Baasmo Christiansen. Den var utrolig vittig og ikke overraskende med godt skuespill. Tilslutt var det Hva skjer a Jonatan, som var utrolig bra! Handlet om fjortiser på skoletur, og om Jonatan som er redd for å bli gammel. Det som var hysterisk morsomt, var at karakterene ble spilt av skuespillere på 60 til 80 år, men som oppførte seg som fjortiser. Veldig bra. Så fikk vi med oss en øl før vi avsluttet dagen med syke, syke kortfilmer. På programmet også kalt "Overdrive- films form the north goes extreme". Her var det mye rart, og av Amplifire-into the rage, Martia- en sommerfuggel i Vinterland, Inside the mind of a splatter director, Kildesortering, Kierros og Johnny the bad var Kildesortering den festligste. Varte kanskje ett minutt, og hadde et klart budskap- kan man si :) Vel, vel. Det var mye film på en dag!!!

Lørdag var litt roligere. Jeg hadde billetter til mange, men blei ganske sliten etter fredagen. Begynte allikevel tidlig (allerede halv ti, faktisk) med The cats of Mirikitani, en amerikansk dokumentar (som vant festivalens fredspris). En nydelig film om mennesker som bryr seg, og interessant å ha regissøren til stede for å svare på spørsmål. Deretter blei det kafebesøk istedenfor kortfilmer :) Så til nok et høydepunkt, svenske Inga Tårar. Dette er ifølge programmet en episk film hvor familieløgner og svik strekker seg over tre generasjoner. Filmen er først og fremst solid produsert- en ordentlig bra pakke med ikke minst gode skuespillere. Er verdt mye bare å se Mikael Persbrandt spille fra 19 til 76 år i en og samme film! Anbefales! Dette blei jammen meg den siste filmen jeg fikk med meg, da vi bittert nok ikke fikk billetter til Kill Buljo. Var masse rot rundt det hele, og noen dustete funksjonærer som sa feil sted hvor vi skulle vente- plutselig var alle billetter revet vekk. Får vente til mars som alle andre!

Tromsø Internasjonale Filmfestival anbefales for alle som er glad i film man kanskje ikke nødvendigvis kan se på kino. Men her finnes noe for alle, altså- virkelig. Blei masse film, en god del øl og masse hyggelig sosialisering med klassekamerater. (Noen alt for få bilder finnes på flickr.) Når vi da betalte under tusenlappen for å bo på et hyggelig sted med kjøkken, stue og kjøleskap, (til kald øl) og 500 for å se alle de filmene vil ville, kan jeg bare avslutte med at "alle var enige om at det hadde vært en fin tur" :)

PS: Alle som har kommet seg til slutten av denne ufattelig lange teksten bør få en premie!