Forskjellige liv

Da jeg gikk på videregående kunne jeg ikke vente på å komme meg vekk fra Hadeland. Nå reiste jeg ikke mange milene for å gå på folkehøgskole, men det var nå uansett et helt annet sted- og ikke minst et helt annet miljø. Det kunne ikke falle meg inn å være på Hadeland resten av mitt liv uten å i det minste prøve noe annet. Fra folkehøgskolen bar det til Oslo, selv om jeg i mitt da 20-årige liv hadde sverget på at jeg aldri skulle bo i hovedstaden. Det tok sånn cirka to uker før jeg stortrivdes. I fjor forsøkte jeg meg på Hadelandslivet igjen. Jobben var kjempebra, men livet på Hadeland ble omtrent akkurat like kjedelig som det livet jeg fem-seks år tidligere ikke kunne vente med å komme vekk fra. Ikke veit jeg hva som er så ille med å bo på Hadeland, og for all del- de som bor der koser seg jo helt tydelig. Det er selvfølgelig fint for dem. Lørdag hadde jeg en merkelig opplevelse, og selv om det ikke dreier seg om akkurat Hadeland, meiner jeg det vil være det samme på alle små steder.

Her i Oslo er jeg naturlig nok sammen med mennesker som på mange måter har en veldig lik bakgrunn og likt syn på livet- fordi de aller fleste er studenter. Kanskje derfor jeg følte meg virkelig helt utenfor da jeg i går var på bursdagsfest hos ei venninne jeg vokste opp sammen med. Vi var bestevenner og verdens verste uvenner sånn cirka annenhver dag, men da vi begynte på forskjellige videregående skoler mistet vi kontakten. De siste to årene har vi møttes noen ganger, og det har vært kjempekoselig. Nå har det seg sånn at hun har to barn. Og blant de omlag tjue som var på festen var de med barn helt klart i flertall. De var i de minste samboere, helst gift eller veldig nære gift. Og tenkte veldig på å få barn. Tror det fantes én person, foruten meg selv, som var singel. Praten surret rundt barn, barnesykdommer, bleieskift, barnehageplass, kjøp av hus og leggetider. Blant annet. Det er ingen hemmelighet at dette er temaer jeg normalt ikke snakker om på fest. Når halvparten av disse menneskene i tillegg faktisk i detalj kan forklare deg hvorfor Ingemars er helt annerledes og mye bedre enn de andre dansebandene, føles det om mulig enda fjernere. Og det er her jeg merker at dette kanskje kan tolkes som om jeg er nedlatende overfor disse menneskene. Men mest av alt synes jeg bare det er utrolig interessant.

I utgangspunktet kjente jeg kun venninna mi som feira bursdagen sin og broren hennes. I tillegg kom det to til som jeg har sett tidligere, men det var også alt. Det var en merkelig opplevelse å bli kjent med min venninnes venner. Nå meiner ikke jeg at jeg har verdens mest interessante liv, langt ifra. Men da jeg hadde snakket med noen av dem om det man pleier å snakke om de første timene på fest- hvordan kjenner du M., hva gjør du, hvor bor du osv- oppdaget jeg at nesten alle kunne fortelle den samme historien. Og problemet var at den var jo kort! De kjente M. enten gjennom ungene eller gjennom jobben (90 prosent av jentene hadde omsorgsyrke) og de bodde i området. Sånn. Da de hadde fortalt historien hadde de ikke noe mer å si. Problemet er jo ikke at de ikke har interessante liv, det har de helt sikkert, men jeg har bare null til felles med dem, og klarer ikke å finne de riktige spørsmålene å stille. De har jo det samme problemet, for de synes jo det høres veldig stort og viktig ut å utdanne seg på universitet og høgskole- men det er jo bare tøys! Det er jo de som har et liv, sånn sett. Jeg bare suser rundt og lærer meg ting jeg kanskje ikke får bruk for, og det med lånte penger.

Jeg meiner selv jeg aldri har hatt det så bra som nå. Min venninne meiner det samme om seg selv. Hvordan kan to mennesker som har opplevd akkurat de samme tingene fram til de var 15 år ende opp med å bli så forskjellige?

Jeg er tydeligvis i det filosofiske hjørnet i dag- beklager til alle for det! :)